mandag 20. februar 2012

Lite kunnskap om Norges viktigste avtaler

Uttalelse vedtatt på Brussel arbeiderpartilag sitt årsmøte 1. februar som innspill til Oslo arbeiderparti sitt årsmøte, Arbeiderpartiet sentralt og til Arbeiderpartiets programdebatt


Brussel Arbeiderpartilag mener at kunnskap er nøkkelen til et velfungerende demokrati og aktiv politiske deltakelse. Som et parti som setter kunnskap og utdanning i sentrum, bør Arbeiderpartiet gå i bresjen for et «kunnskapsløft» internt i partiet og i samfunnet generelt.



På årsmøtet 1. februar vedtok derfor Brussel arbeiderpartilag en uttalelse om oppfølging Europautredningens konklusjon om at nordmenns kunnskapsnivå om EØS og EU er lavt


Hele uttalelsen kan du lese her.

Bakgrunn

Europautredningen som 17. januar 2012 la frem utredningen « Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU» (NOU 2012:2) påviser flere utfordringer ved Norges forhold til EU. En gjennomgang av 74 bilaterale avtaler, i tillegg til EØS-avtalen, synliggjør hvordan avtalene berører det norske samfunn på omtrent alle områder.


Utredningen påviser videre at kunnskapsnivået om EØS og Norges øvrige europeiske avtaleverk og om EU generelt blant nordmenn er svært lavt, og at mediedekningen i mange tilfeller er mangelfull eller sågar fraværende. Utredningens gjennomgang av læreplanene i skolen er med på å forklare hvordan dette kunnskapshullet dannes i tidlig alder gjennom at pensum i skolen, fra første skoledag til russelua er på, ikke tar for seg Norges relasjoner til EU, ei heller europeisk samarbeid som sådan.


En av hovedkonklusjonene til den forskningsbaserte utredningen er at det er lite kunnskap og debatt om Norges avtaler med EU, generelt og EØS-avtalen spesielt. Brussel Arbeiderpartilag støtter utvalget når det siterer Grunnloven: «En forutsetning for et levedyktig demokrati er eksistensen av «en aaben og opplyst offentlig Samtale» som det heter i Grunnloven §100 siste ledd.»

Brussel Arbeiderpartilag mener at kunnskap er nøkkelen til et velfungerende demokrati og aktiv politiske deltakelse. Som et parti som setter kunnskap og utdanning i sentrum, bør Arbeiderpartiet gå i bresjen for et «kunnskapsløft» internt i partiet og i samfunnet generelt. Videre bør partiet sørge for at Norge fører en aktiv, realistisk Europapolitikk.


Forslag

Brussel Arbeiderpartilag foreslår derfor blant annet følgende tiltak:



  1. Arbeiderpartiet skal ta initiativ til at det utarbeides en endring i dagens læreplaner som inkluderer undervisning om EU generelt, og Norges forhold til våre europeiske naboer spesielt – både i nyere historie og i dag – på en grundig, utfyllende og balansert måte
    Arbeiderpartiet skal aktivt pleie og benytte kontaktene med våre europeiske søsterpartier.

  2. Arbeiderpartiet skal aktivt benytte vårt medlemskap i Party of European Sosialists (PES), som samler våre meningsfeller i Europa.

  3. Arbeiderpartiets skal ta initiativet til en debatt om hvorvidt den danske Folketingsmodellen for behandling av EU-anliggender bør vurderes innført i Stortinget.

  4. Arbeiderpartiets ministre skal benytte seg aktivt av muligheten til å delta på uformelle ministerrådsmøter.

Hele uttalelsen kan du lese her.

mandag 25. juli 2011

Internasjonal solidaritet får en ny mening

Overskriften er neppe universell, men for undertegnede har denne helgen blitt en sterk og personlig opplevelse av hva det betyr at folk bryr seg, også langt fra der ondskap finner sted. Tankene går til Arnulf Øverlands berømte ord:

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv

Allerede i dramaets første timer hadde jeg grunn til å frykte at bekjente var blant ofrene, og som så mange andre fikk jeg bekreftelsen i løpet av helga. I vår verden av sosiale nettverk strømmet støtteerklæringer inn fra første stund, og det er ikke bare tomme ord. Det varmer.

Her i Belgia fant jeg kun Al-Jazeera som kunne streame direkte nett-TV fra Oslo fredag ettermiddag. Den arabiske kvalitetssenderen satte selv søkelyset på ekstrem islamisme som en mulig årsak til bombeangrepet, før Utøyamassakeren ble kjent. Jeg undres hva de snakker om der nå, men jeg orker ikke se mer nett-TV med det første. Journalismen har blitt mer detaljert enn folkehelsa har godt av.

Angrepet ser i alle fall ut til å ha hatt svært klare målskiver. Demokratiet i bredere forstand, og sosialdemokratiet i særdeleshet. Arbeiderpartiet som statsbærende parti i store deler av norsk etterkrigstid – eller rettere sagt dets fremtid, fremtidas ledere – ble syndebukk for det den selvutnevnte bøddelen har omtalt som islamisering og et svik mot nasjonale norske og kristne verdier. Landsmoderen, eller “–morderen” som han kalte henne, skal også ha vært blant dem han ville til livs. Som mange av dem som nå ufattelig er borte for alltid, skulle hun blø og dø for hennes store toleranse, for hennes hjerte som rakk utover oljerike Norges landegrenser.

Det er nettopp slik den internasjonale solidariteten virkelig settes i et nytt lys for meg. Det jeg og mange andre med meg som har internasjonale venner opplever som en oppløftende støtte i disse dager, er nettopp hva denne mannen ville berøve Norge. Evnen og viljen til å bry seg om de andre, og om den urett som ikke rammer oss selv.

I går, søndag 24. juli, toget jeg til Antwerpen. For første gang i de 3 ½ år jeg har bodd her til lands besøkte jeg den norske sjømannskirka der, i drift siden 1870 og dermed den eldste i verden. På formiddagen hadde det vært en fullsatt minnetjeneste, presten hadde valgt å snakke på engelsk grunnet det store oppbudet av belgiere som kom for å vise omtanke. Kondolanseboken var full av støtteerklæringer på nederlandsk og andre språk i tillegg til norsk. Det varmer.

På kvelden, utenfor Antwerpens praktfulle sentralstasjon, organiserte Animo, datterpartiet til sosialdemokratiske Sp.a og dermed AUFs søsterparti i Flandern, en vakker, fredelig minnestund til ære for ofrene (bildet). Flere av medlemmene i Animo kjenner personlig AUF-medlemmer som de har møtt i internasjonale sammenhenger. De skulle i etterkant ta nattoget til et slikt arrangement som de frem til fredag hadde gledet seg veldig til. Usikkerheten rundt deres AUF-venners skjebne preget minnestunden sterkt. Jeg snakket i etterkant med en av styremedlemmene i Animo, Maite Morren, og takket for at de bryr seg. Jeg sa til henne: det varmer.

Som leder for Arbeiderpartiets lokallag i Brussel får jeg ofte mail fra våre søsterlag fra andre Europeiske land. Denne helga har det vært spesielt. På Facebook er det opprettet en støttegruppe fra PES/S&D – sosialistene og sosialdemokratene i Europaparlamentet – der støtteerklæringene strømmer inn fra hele kontinentet. Det varmer.

Min kjære, som jobber i det polske EU-formannskapsteamet, fortalte meg at man i dagens møter i Rådet holder ett minutts stillhet for ofrene i utenforlandet Norge. Det varmer.

Statsministerens og andres taler i helgen har vært en lettelse for oss som nå vil slå ring om de verdiene en ond mann ville til livs. Ondskap kan ramme overalt, også i Jens’ ungdoms paradis. Vårt svar må være mer demokrati, mer åpenhet, men aldri naivitet, sa Jens Stoltenberg. De ordene gir allerede gjenklang verden over, og står i skarp kontrast til hvordan enkelte politikere i andre land har reagert i lignende sammenhenger. Det får vi være stolte av. Men la meg legge til dette: det må også være mer solidaritet og omtanke. For nå vet vi hvordan det varmer, å ikke stå alene.

Jonas Helseth

Leder, Brussel Arbeiderpartilag

mandag 16. mai 2011

Møteinvitasjon: Morgendagens Arktis - Hva har vi i vente?

Velkommen til et åpent kunnskapsmøte i regi av Brussel arbeiderpartilag mandag 23. mai kl. 1830 på Forskningsrådets Brusselkontor i Rue de Trone 98 (lenke til kart).


(Invitasjonen må gjerne spres videre til andre dere tror vil finne interesse av å delta. Av praktiske årsaker ber vi om at påmelding skjer til erik.sandquist@gmail.com innen 20. mai.)

Hva slags klimatiske endringer observerer og forventer vi Arktis, og ikke minst, hva slags konsekvenser disse endringene vil få for EU og resten av verden?

Det er allerede store forventninger til hva dette kan komme til å bety med henhold til tilgang på viktige ressurser som mineraler, olje og gass.

Hva slags politisk handlingsrom følger av den naturvitenskapelige kunnskapen som nå innhentes?

Dette er spørsmål forsker og forskningsrådgiver Øyvind Paasche fra Universitetet i Bergen vil gå inn i når Brussel arbeiderpartilag inviterer til et åpent møte om morgendagens Arktis.

Arktis på dagsorden

Denne uken avholder Arktisk råd sitt ministermøte på Grønland og man skal blant annet diskutere Europakommisjonens ønske om observatørstatus.

Universitetet i Bergen er et aktivt medlem av nettverket av universiteter med fokus på arktisk forskning og utdanning, UArctic, og det er i denne sammenheng Øyvind kommer til Brussel for å delta på et møte de gjennomfører sammen med Europaparlamentets EU-Arctic Forum.

Kunnskapsutvikling om nordområdene er et av satsingsområdene i regjeringens forskningsmelding, Klima for forskning, St. meld. nr. 30 (2008-2009) og i både Kunnskapsdepartements og Forskningsrådets innspill til fremtidige satsingsområder for EUs neste forskningsprogram.

En dyktig kunnskapsformidler

Øyvind er for tiden forskningsrådgiver på Forskningsadministrativ avdeling med ansvar for nordområdesatsingen og den marine klyngen i Bergen som bringer sammen aktører fra næringslivet, forsknings- og utdanningsinstitusjonene og offentlige institusjoner i Bergensregionen. Han har doktorgrad og har arbeidet som forsker på det internasjonalt anerkjente senteret for fremragende forskning, Bjerkenessenteret for klimaforskning, UiB.

At Øyvind kan formidle faget sitt og kan dette feltet tror jeg disse lenkene vil overbevise dere om:

Artikkel: The new Arctic: trade, science, politics

Foredrag om klima på P2 akademiet

Bok: "Hva er klima" Universitetsforlaget 2009.

fredag 11. februar 2011

Merkel og Tyskland stjal oppmerksomheten på EU-toppmøtet 4. februar

Dette er en omskrevet artikkel, først publisert på Trøndelags Europakontor sine nettsider 08.02.2011.

Av: Magnus Kjøraas

Energitematikken for møtet 4. februar var allerede bestemt av rådspresident Herman von Rompuy i forkant av møtet, men utviklingen i Egypt og den økonomiske situasjonen i Europa stjal mye av oppmerksomheten.

I forkant av Det europeiske råd (DER) fredag, ble det kjent at Tyskland og Frankrike nå arbeider for å etablere en fiskal union i tillegg til den allerede eksisterende Den økonomiske og monetære union (ØMU). Bakgrunnen for initiativet som blir kalt Pakten for konkurranseevne, er de redningspakkene som i det siste har blitt utstedt til EU-landene Hellas og Irland. Initiativet, som er ledet av forbundskansler Angela Merkel, vil harmonisere arbeidsrettsbestemmelser og bedriftsbeskatning i hele ØMU. Det vil bli forbudt med inflasjonsjustert lønnsbestemmelse og man vil øke pensjonsalderen i hele ØMU til 67. I forslaget kreves det også at landene vedtar grunnlovsendringer som harmoniserer landene med hensyn til fremtidige offentlige budsjettunderskudd og låneopptak.


Forbundskansler Angela Merkel og frankrikes president Nicolas Sarkozy hadde samsnakket i forkant av EU-toppmøtet. Det blir møtt av sterk kritikk av mange. Her fotografert ved Kanzleramt, foran den tyske Riksdagsbygningen. Foto: bundesregierung.de.

Initiativet, som ble presentert stats- og regjeringsjefene under lunsjen til EU-toppmøtet(og derfor ikke var en formell del av EU-toppmøtet), vil hvis iverksatt kunne medføre en mye sterkere samordning av landenes budsjett-,nærings-, arbeids- og skattepolitikk. I løpet av de siste dagene har initiativet tiltrukket seg vesentlig oppmerksomhet og kritikk fra mange hold. Land som Østerrike og Belgia kritiserte forslaget om å fjerne lovfestet rett til inflasjonsjustering av lønn, Hellas kritiserte elementene som krevde grunnlovsendring. Internt møter Angela Merkel og CDU/CSU ikke bare sterk kritikk fra opposisjonen, men også fra koalisjonspartneren FDP. Kritikerne mener at initativet har vært drøftet for lite, og at slike forslag må tas opp i nasjonalforsamlingen før de kan presenteres på et europeisk nivå.

Likevel, hvis initiativet blir vedtatt vil Tyskland gå med på å øke makten til den nylig opprettede europeiske stabilitetsmekanisme (EFSF), blant annet ved å øke dens lånekapasitet. Detaljene i pakten vil ikke bli presentert før ved neste EU-toppmøte 25. mars, og det kan hende at det endelige forslaget da vil være mer moderat enn dagens, da forslaget allerede har vakt til dels sterke reaksjoner fra andre hovedsteder rundt om i Europa. En anonym kilde uttalte blant annet til EUobserver (se link under) “Med dets veldig tøffe, suverenitets-eroderende elementer, er det veldig sannsynlig at dette initiative vil bli motarbeidet av mange medlemsstater”. Det kan også komme på tale med et eget ekstraordinært EU-toppmøte i mars der euroen vil være hovedtema.

Etter siste tids maktskifte i Tunisia og folkeopprør mot sittende president i Egypt Hosni Mubarak , var det naturlig at dette ble et tema for Det europeiske råd. EU-lederne ble likevel ikke enige om å anmode Hosni Mumbarak om å fratre som president, men understreket at det vil være på sin plass med en “ordnet overgang”. Videre fordømte DER bruken av vold, deriblant vold mot journalister, og hindring av fri flyt av informasjon. EUs stats- og regjeringssjefer understreket retten til fredelige demonstrasjoner, og oppfordret til å starte overgangen til et mer pluralistisk styresett umiddelbart.

Selv om folkeopprøret i Egypt og det franko-germanske initiativet tok mye av oppmerksomheten, ble også den opprinnelige agendaen for møtet drøftet – nemlig utviklingen av et felleseuropeisk energimarked. Hovedpunktene som ble diskutert lyder kjent; fullføring av det interne energimarkedet, utbygging av infrastruktur, energisikkerhet og fossile energikilder, energieffektivisering, fornybardirektivet, teknologiutvikling og veien mot lavkarbonsamfunnet i 2050. Innovasjon sto også på den opprinnelige agendaen for møtet, men ble ikke tatt opp til diskusjon.

Kilder: Den norske delegasjonen til EU, Dagens Næringsliv, EUobserver og Der Spiegel.

torsdag 13. januar 2011

Innovasjon på EUs dagsorden

På EU-lederens toppmøte 4. februar står innovasjon og energi øverst på dagsordenen. Meddelelsen Innovation Union ble lansert 6. oktober av forsknings- og innovasjonskommisær Máire Geoghegan-Quinn og Antonio Tajani som er kommisær med ansvar for industri og entrepenørskap. Her får du innovasjonsunionen på 1 - 2 - 3.
Av Erik Sandquist

















Innovation Union er et av syv såkalte flaggskipsinitiativ som går i dybden på hvordan EU skal nå målene man har satt seg i den nye ti-års strategien, Europa 2020, en strategi for smart, inkluderende og bærekraftig vekst, vedtatt av EU landenes ledere i juni 2010.


Europa 2020 gjentar blant annet Lisboa-målet om at 3 prosent av nasjonalstatenes BNP skal gå til forskning og innovasjon, men målet er ikke like statisk som i Lisboastrategien og det forventes at medlemslandene bidrar ulikt for å nå dette felles målet på EU-nivå.

Innovation Union setter nye mål og tidsfrister og introduserer også et nytt buzz-ord - European Innovation Partnerships. Disse partnerskapene som ser ut til å finne en form av offentlig og privat samarbeid og pilotinitiativet er kalt European Innovation Partnership on Active and Healty Aging.

Innovation Union ble positivt mottatt av konkurransekraftrådet i november og planen var at den skulle behandles av medlemslandenes ledere, det såkalte toppmøte, når de møttes i desember, men eurokrisen skjøv forsknings- og innovasjonspolitikken nedover på den politiske agendaen og er nå et av hovedpunktene på deres dagsorden den 4. februar.


Europaparlamentet

Det er mange som mener at Europaparlamentet (EP) har fått større innflytelse etter at Lisboatraktaten trådte i kraft for et år siden (1.12.2009) og ga EP medbestemmelsesrett på flere nye felt, inkludert forskning.


Europaparlamentet (EP) skal ha sin egen behandling og saksordfører Judith Merkies fra Nederland har fått ansvaret for legge frem en posisjon som forventes behandlet av EPs forskningskomite (ITRE) i slutten av mars og deretter i plenum i mai. EUA og andre paraplyorganisasjoner vil nok forsøke å benyttet denne prosessen i EP til å få støtte for sine syn. ITRE diskuterte Innovation Union for første gang 25.10 med innledning fra forsknings- og innovasjonskommisær Máire Geoghegan-Quinn.


Offentlige anskaffelser, standarder, EU-patent og ERA
Andre mommenter som skal få innovasjonsunionen på skinner innen 2020 er:

- fullføringen av det europeiske forskningsrommet (ERA) innen 2014 herunder blant annet den 5. frihet med fri flyt av forskere og kunnskap.

- fullføringen av arbeidet med å få på plass en egen EU-patent.
- smartere bruk av medlemslandenes offentlige anskaffelsesbudsjetter. Disse anslås å utgjøre rundt 18 prosent av samlet BNP i EU. Det foreslås at innovasjon skal bli en viktig del av anskaffelsesprosessen. Det er anslått at mye av forskjellen mellom EU og USA i privat bruk av midler til forskning og innovasjon ligger her.

- utbedring av standariseringssystemet. I løpet av 2011 vil Kommisjonen legge frem et lovforslag om hvordan standardprosessen i EU kan moderniseres og gjøres kjappere.

- på EU-nivå ønsker man å benytte en større del av budsjettet på konkurannsekraftsiden. Det er mye snakk om å benytte strukturfondene til forskning og innovasjon og FP8s viktigste oppgave blir å støtte oppunder EU 2020 strategien.


Innovasjonsambasadør: - ikke imponert over EUs nye innovasjonsstrategi

Bengt-Åke Lundvall, professor i økonomi ved Universitetet i Aalborg og en av EUs såkalte innovasjonsambasdører i forbindelse med EUs kreativitsår 2009, sammenligner i et intervju publisert i EurActive 26.10. Innovation Union med Kinas 15-års plan for forskning og innovasjon. Planen som løper fra 2006-2020 ledes av statsministerens kontor som igjen har delegert implementeringen til spesifikke organisasjoner og til og med personer.

Kritikken til Lundvall er at Innovation Union er for fokusert rundt forskningsdrevet innovasjon og fokuserer på områder der EU mangler traktatsmessig grunnlag til å styre prosesser.

Kilder

Europakommisjonens pressemeldingen om innovasjonsunionen.

onsdag 5. januar 2011

Trang fødsel for det ungarske EU-formannskapet

En versjon av denne artikkelen ble først publisert på Trøndelags Europakontor sine nettsider 04.01.2011.

Ungarn overtok 1. januar formannskapet i EU og problemene ser allerede ut til å tårne seg opp for det sentraleuropeiske landet.

Av: Magnus Kjøraas

Statsminister Viktor Orban og resten av den ungarske regjeringen blir kraftig kritisert i det Ungarn overtar EU-formannskapet. Den relativt ferske regjeringen i Ungarn har blitt møtt med massiv kritikk etter at den valgte å øke innflytelsen til et mediaråd ved å gi dette mulighet til å sanksjonere media som publiserer materiale som ikke er “politisk balansert” og som krenker “menneskelig verdighet”. Blant annet har Tysklands forbundskansler Angela Merkel advart regjeringen i Ungarn mot å skade rettsstatlige prinsipper, og overvåker Ungarns medielov med "stor oppmerksomhet".



Andre europeiske politikere har også uttalt sin missnøye med den nye loven. Lederen for den sosialdemokratiske partigruppen i Europaparlamentet, Martin Schulz, uttalte at Ungarn kunne stå foran "noen seriøse problemer [med resten av Europa]". Luxembourgs utenriksminister, Jean Asselborn, var enda sterkere i sin uttalelse; "EU-traktatenes ånd og tekst er ikke respektert" og videre "...om et slikt land [Ungarn] fortjener å lede EU. Og, om vi ikke gjør noe vil det bli vanskelig å snakke med Kina eller Iran om menneskerettigheter.".

Den nye medieloven møter også, nær sagt selvsagt, kritikk internt. Opposisjonen har forlangt å få vite hvordan denne loven er annerledes enn sensurlovene under den tidligere kommunistparti generalsekretæren János Kádár, og teipet demonstrativt igjen munnen i parlamentet. Noen ungarske aviser har publisert blanke forsider, som en protest mot loven.

Regjeringen i Ungarn blir ledet av statsminister Viktor Orban. Fidesz, partiet Orban representer fikk 52,7% av stemmene i parlamentsvalget som ble avholdt sent i april 2010. På grunn av mandatfordelingen gir dette et 2/3 flertall i den ungarske nasjonalforsamlingen, og regjeringen har derfor stor handlefrihet når det gjelder å få gjennom sin politikk. Fidesz sin politikk kan karakteriseres som høyrepopulistisk i sosiale anliggender, men konservativ i økonomiske.

I tillegg blir regjeringen også kritisert for å ha innført en lov som fører til at selskaper blir nødt til å betale en retroaktiv engangsskatt. Kommisjonens president, Jose Manuel Barosso, har mottatt et brev fra 15 store europeiske selskaper der de uttrykker sin misnøye med skatten. Regjeringen forsvarer skatten med at den vil være en engangsforeteelse, som tar sikte på å bedre hardt pressede statsfinanser.

Ungarns regjering og embetsverk blir også kritisert for å mangle evne til å kunne gjennomføre det ambisiøse økonomiske reformprogrammet som skal gjennomføres i EU i løpet av seksmånedersperioden Ungarns formannskap varer. De viktigste elementene i dette reformprogrammet vil være å få i land en traktatendring for å legitimere Den europeiske stabilitetsmekanisme (et permanent sikringsfond), den praktiske opprettelsen av denne stabilitetsmekanismen, 6 politikkforslag som tar mål av seg å sikre EU-landenes gjeld og opprettelsen av “Det europeiske semester”, som skal føre til at Kommisjonen kan overse nasjonale budsjetter.

Bortsett fra den økonomiske agendaen, vil også implementering av Stockholm-programmet, bedre forholdene til Europas Roma-befolkning og videreføring av forhandlinger med kandidatlandene på Vest-Balkan og Tyrkia, samt styrking av forholdet med EUs nærmeste naboer være prioriterte områder for det ungarske formannskapet.

Rent formelt vil det ungarske formannskapet stå ansvarlig for rådsmøter innenfor de fleste politiske sektorer, og setter i tillegg sin egen agenda for de neste seks månedene. Som en følge av Lisboa-traktaten blir Det europeiske råd, som samler medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, ledet av rådspresident Herman van Rompuy, mens rådsmøtene for utenrikssaker vil bli ledet av Catherine Ashton – høyrepresentanten for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Kilder: Die Welt, Der Speigel, The Economist og nettstedet europeonline-magazine.eu.

onsdag 15. desember 2010

EU endres, EØS består




EU utvides og utvikles, men EØS-avtalens død er nok overdrevet, mener leder av LOs Brusselkontor i denne artikkelen.

Det har rent mye vann i havet og EU har endret seg dramatisk siden EØS- avtalen ble underskrevet for 18 år siden i Porto. Men det synes ikke i selve EØS-avtalen.

Nå reises det tvil både om selve avtalens levedyktighet, dens funksjon og ikke minst Norges forhold til et nytt EU. Ryktet om avtalens død er nok betydelig overdrevet og bekymringen om Norges rolle er i beste fall svært pessimistisk.

Utgangspunktet for de siste ukers debatt er for det første at norske ministere ikke møter EUs ministere der man har lykkes å ”invitere” seg inn. Det er dumt fordi det er en av de få politiske mulighetene Norge har til å bli informert og påvirke beslutninger. Den andre bekymringen er at EU organiserer en egen utenrikstjeneste og at forholdet til alle land, som ikke er med i EU, også kalt tredjeland, skal håndteres gjennom dette nye organet. Nå har man tidvis på EØS-siden oppfattet seg selv som å ha et ”spesielt forhold” til EU fordi man har EØS-avtalen. Man har kokketert med at Norge er et ”2,5 land” og ikke et 3. land som på tysk ikke høres spesielt vakkert ut.

Utenriksministeren er rask til å understreke at avtalen dekker de behov den var satt til å tjene, nemlig markedsgang til det indre marked. Det er korrekt. Vi skriver da 1988-89 og EU hadde fått sin første traktatendring siden Roma-traktaten så dagens lys i 1957. Den fikk navnet Enhetsakten og førte til at alle EFTA-land, også Sveits, flokket seg rundt Brussel og ville inn i det gjendøpte fellesmarkedet. Det var før Berlinmurens fall i november 1989 og EU-medlemskap var ikke på tale verken for nøytrale land som Finland, Sverige, Østerrike og Sveits, ei heller for NATO -landene Island og Norge. EØS-avtalen ble undertegnet etter murens fall. Da hadde fire av fem EFTA-land startet forhandlinger om medlemskap og Sveits hadde hoppet av EØS- sporet.

Siden da har avtalen ikke blitt endret utover at tre land meldte spillerovergang til EU- klubben, Finland, Sverige og Østerrike. Når avtalen omtales som ”dynamisk” er det fordi den legger på seg 30-40 rettsakter (direktiver o.a.) etter hvert møte i EØS-komiteen, åtte i året. Avtalen dekker nå rundt 7000 direktiver, som i henhold til ulike regnemestre utgjør mellom 20-70 prosent av EUs lovgivning, - i mengde. Men selve grunnteksten i EØS-avtalen er statisk, som støpt i betong. EØS-landene på EFTA-siden er fortsatt bare tre, Norge og Island samt Liechtenstein som først søkte etter at Sveits hadde sagt nei. På den andre siden av EØS-bordet, på EU siden har det skjedd store endringer. Før blekket ble tørt under EØS-avtalen hadde EU med sine da 12 land i 1991 blitt enige om en helt ny traktat, Maastrichttraktaten. Der dukket den felles valutaunionen opp, kravene til lav inflasjon, 3 %, lav offentlig gjeld, 60 % og lave budsjettunderskudd ,3%, omtalt som Maastricht-kriteriene. EF, de europeiske fellesskaper ble til EU, den europeiske unionen. En felles uten- og sikkerhetspolitikk skulle man også prøve å få til. Deretter trådte utvidelsen i kraft, fra 12 til 15 land. Så kom Amsterdam-traktaten med sin sysselsettingspolitikk, Nice -traktaten som skulle gi stemmerrett til 12 nye medlemsland og en mer effektiv beslutningsprosess. Det siste lyktes man ikke med.

Deretter ble det utvidelse først med 10 land så to til og EU ble plutselig 27 land. I denne prosessen havarerte arbeidet med en grunnlovslignende traktat gjennom folkeavstemninger i Frankrike , Nederland og Irland. Grunnloven gjenoppsto under det nye navnet Lisboa-traktaten og der er EU i dag. I mens kom finanskrisen som en flodbølge og vippet Island opp til forhandlingsbordet til EU for første gang i sin historie. I mellomtiden har EØS-avtalen ikke endret sg utover direktivveksten. Ingen av EUs mange traktater har blitt gjenspeilet i EØS-traktaten, ingen av endringene i EUs beslutningsstruktur har påvirket EØS-organene hvor kontakten mellom EU og bl.a. Norge finner sted.

Så hvorfor så mange bekymringer?

EØS-avtalen la opp til at norske eksperter kunne delta i lovforberedende arbeid før Kommisjonen fremmet et direktivforslag. Beslutningspåvirkning ble det kalt, men ikke beslutningsmedvirkning. Dette har skjedd i et hundretalls komiteer, men uten særskilte politiske instrukser hjemmefra. De politiske komplikasjonene oppstår i Norge først nesten alltid etter at forslaget er vedtatt i EUs ministerråd og Europaparlamentet og skal bli en del av norsk lovgivning. I den prosessen fram til vedtak i EU, er det ingen formelle mekanismer for at Norge skal kunne påvirke prosessen. Etter at forslaget er sluppet fra Kommisjonens side starter den politiske prosessen i EU og der har man ikke forutsatt en spesiell rolle for EØS-landene. Derimot sikret man seg gjennom den såkalte ”vetoretten” som ikke har noen vetoeffekt i forhold til EUs vedtak, men bare i forhold til de andre to EFTA/EØS partene. Det konkrete uttrykket er ”reservasjonsretten” som betyr for eksempel at man reserverer seg mot å innføre en spesiell EU-bestemmelse. Det har ennå ikke skjedd i EØS-komiteen, men dersom ett land hadde gjort det ville det hatt en vetoeffekt i forhold til de to øvrige. Som motaksjon kan EU i løpet av seks måneder vurdere om de vil sette deler av EØS-avtalen ut av funksjon. Hva det betyr er det heller ingen som vet, siden det aldri er forsøkt. Tettest på var da Kristelig Folkeparti og statsminister Bondevik ikke kunne akseptere et direktiv som sikret patent til liv. Det brøt muligens med den bibelske oppfatningen av hvem som har fortrinn til den type virksomhet. Problemet ble løst ved en intern i dissens i regjeringen vel vitende om at EØS-partiene Arbeiderpartiet og Høyre ville sikre flertall i Stortinget. I dagens situasjon er det kanskje postdirektivet som ligger tettest på en norsk reservasjon samt datalagringsdirektivet dersom Høyres verdikonservative fløy får flertall for sin personsvernstankegang. Men der er man ikke ennå.

Det er krevende, som det heter på Gahr Støre sitt språk, å ivareta norske interesser i EØS- sammenheng og sørge for at norske hensyn blir tatt med i beslutningene. Det har det vært i hele EØS-historien. Et bilde som av og til gis er at EØS-landene sitter nederst ved bordet og kommer med sine synspunkter etter at alle EU landene har sagt sitt. Plasseringen ved bordenden har ikke endret seg i løpet av disse årene, den eneste forskjellene er at bordet er blitt mye lengre.

Det er et uttrykk i politikken som sier at det du mener avhenger av hvor du sitter, eller mer direkte oversatt fra engelsk: Hvor du står, avhenger av hvor du sitter.

Den norske EU-delegasjonen i Brussel holder til 46 meter i luftlinje fra Europakommisjonens hovedkvarter Berleymont-bygningen som er litt høyere enn ”Norway House” hvor alle de norske EØS-diplomatene har sitt arbeid. De stirret seg lenge blind på den utsikten.

Når de ser ut av vinduet ser de Kommisjonen som sperrer for all annen utsikt. Det betyr i fysisk forstand at de ikke ser den noe større bygningen bak hvor Minsterrådssekretariatet holder til. Der møtes EUs ministere hver uke for å bestemme politikken. Ytterligere lenger ned i det som etter hvert kalles Europadistriktet i Brussel, ligger de Kafkalignende monsterbetongkonstruksjonene som rommer EUs eneste direkte folkevalgte organ EU-parlamentet. Ved hver eneste traktatendring har parlamentarikerne kommet seirende ut med mer makt i sine hender, enten de er foldet eller ikke.

Norge har først i de senere årene tatt et oppgjør med dette mentale sperrebildet av beslutningsprosessen ved å legge større vekt på hva som skjer i Europaparlamentet som utgjør et slags 2. kammer og en motvekt til Ministerrådet. Skal man påvirke Ministerrådet må man oppsøke EU-landenes hovedsteder for å snakke med de til en hver tid sittende regjeringer.

Det er denne glideflukten i EUs beslutningsprosess som Norge nå etter hvert har ”oppdaget”. Som en konsekvens av dette har Stortinget nylig opprettet et eget kontor i Brussel som skal følge Europaparlamentet mer på pulsen både når de møtes i Brussel til komitemøter og når de møtes til plenumsmøter i Strasbourg.

Endringene ved at EU får sin egen utenrikstjeneste innebærer at man møter mange av de samme personene på EU-siden som før, men i en armlengde fra Kommisjonen. Men norske myndigheter og politikerne må fortsatt holde kontakt med Kommisjonens fagdepartementer for å få informasjon og få gehør for norske synspunkter. Dette kan ikke gå filtrert gjennom en ny utenrikstjeneste. Den viktigste forskjellen mellom EØS-landene er at de skal følge reglene for det indre marked som EU vedtar. Det gjelder ikke for 3. land. Det skaper igjen fordeler og ulemper. Fordelen er at norske aktører ved å forholde seg til EØS-regelverket sikres lik behandling. Ulempen er at for eksempel russiske bedrifter slipper lettere unna fordi de nettopp ikke må følge et felles regelverk. Men de kan heller ikke komme inn på samme måten på det store EU-markedet nettopp av samme grunn. Man kan ikke både følge reglene og ikke gjøre det.

Hva skjer med Island?

Mange lurer også på ha som skjer med EØS-avtalen dersom Island går over. Politisk sett kan det sikkert reises mye usikkerhet omkring det faktum at EØS-avtalen i det store og det hele blir en avtale mellom EU og Norge selv om Liechtenstein forblir en liten alliert.

For det første har forhandlingene mellom Island og EU så vidt startet og det ser ikke ut til å bli en ”kvikk-fiks” som noen tror. Vi vil se høstfargene, kanskje også snøen neste år før vi ser konturen av et forhandlingsforslag. Forslaget skal helst også være anbefalt av den rød-grønne regjeringen hvor flere vil trekke hele søknaden. For Islands del vil forhandlingene dreie seg om tre ting: fisk, fisk og fisk. Hvis det ikke kommer en fiskeriløsning som de islandske rederi- og fiskebåteiere kan gå god for, vil det neppe svinge den islandske opinionen som er 60-70 prosent mot medlemskap. Saken skal ut til folkeavstemning og er det ett spørsmål som har stor sannsynlighet for å ende med nei i folkeavstemninger, er det spørsmål som har med EU å gjøre.

Men selv om det mot all formodning skulle bli et islandsk lite ja, vil EØS-avtalen bestå rent juridisk. Da Norge og Island sto alene igjen på EØS-perrongen endret man to viktige protokoller i EØS-avtalen, den om EFTA-domstolen og den om overvåkingsorganet, ESA. Dette var før Liechtenstein hatt sagt de ville være med. Disse protokollene sikrer en avtale selv bare med to medlemsland siden domsstolen og ESA skal bestå av tre personer for å unngå stemmelikhet ved viktige avgjørelser.

Den siste bekymrede innvendingen er hva skjer dersom EU skulle si opp EØS-avtalen?

Svaret er: hvorfor i all verden skulle de det? Den fungerer og det er sjelden noen store problemer. Norge betaler tre milliarder kroner i året for å ha den og selv om mange EU- land bare kjenner til finansieringsmekanismen i EØS, så vil de neppe ønske å si opp en del og som henger sammen med resten.

Det er heller ikke mange som tror at EU-kommisjonen vil rykke raskt fram til forhandlingsbordet for å starte forhandlinger om noe ”annet”. Sveits-avtalene tok mange år å forhandle fram og man forhandler fortsatt årlig. Det framstår ikke som noe tiltrekkende alternativ, sett med EU-øyne. Dessuten har de forhandlet medlemskap med Norge to ganger før med nei som resultat. Det framstår verken som politisk realistisk fra norsk side eller særlig attråverdig fra EU-siden.

Så konklusjonen blir ganske enkel: EU går videre, EØS består videre.

Og sånn vil det bli inntil man vil noe annet