EU utvides og utvikles, men EØS-avtalens død er nok overdrevet, mener leder av LOs Brusselkontor i denne artikkelen.
Det har rent mye vann i havet og EU har endret seg dramatisk siden EØS- avtalen ble underskrevet for 18 år siden i Porto. Men det synes ikke i selve EØS-avtalen.
Nå reises det tvil både om selve avtalens levedyktighet, dens funksjon og ikke minst Norges forhold til et nytt EU. Ryktet om avtalens død er nok betydelig overdrevet og bekymringen om Norges rolle er i beste fall svært pessimistisk.
Utgangspunktet for de siste ukers debatt er for det første at norske ministere ikke møter EUs ministere der man har lykkes å ”invitere” seg inn. Det er dumt fordi det er en av de få politiske mulighetene Norge har til å bli informert og påvirke beslutninger. Den andre bekymringen er at EU organiserer en egen utenrikstjeneste og at forholdet til alle land, som ikke er med i EU, også kalt tredjeland, skal håndteres gjennom dette nye organet. Nå har man tidvis på EØS-siden oppfattet seg selv som å ha et ”spesielt forhold” til EU fordi man har EØS-avtalen. Man har kokketert med at Norge er et ”2,5 land” og ikke et 3. land som på tysk ikke høres spesielt vakkert ut.
Utenriksministeren er rask til å understreke at avtalen dekker de behov den var satt til å tjene, nemlig markedsgang til det indre marked. Det er korrekt. Vi skriver da 1988-89 og EU hadde fått sin første traktatendring siden Roma-traktaten så dagens lys i 1957. Den fikk navnet Enhetsakten og førte til at alle EFTA-land, også Sveits, flokket seg rundt Brussel og ville inn i det gjendøpte fellesmarkedet. Det var før Berlinmurens fall i november 1989 og EU-medlemskap var ikke på tale verken for nøytrale land som Finland, Sverige, Østerrike og Sveits, ei heller for NATO -landene Island og Norge. EØS-avtalen ble undertegnet etter murens fall. Da hadde fire av fem EFTA-land startet forhandlinger om medlemskap og Sveits hadde hoppet av EØS- sporet.
Siden da har avtalen ikke blitt endret utover at tre land meldte spillerovergang til EU- klubben, Finland, Sverige og Østerrike. Når avtalen omtales som ”dynamisk” er det fordi den legger på seg 30-40 rettsakter (direktiver o.a.) etter hvert møte i EØS-komiteen, åtte i året. Avtalen dekker nå rundt 7000 direktiver, som i henhold til ulike regnemestre utgjør mellom 20-70 prosent av EUs lovgivning, - i mengde. Men selve grunnteksten i EØS-avtalen er statisk, som støpt i betong. EØS-landene på EFTA-siden er fortsatt bare tre, Norge og Island samt Liechtenstein som først søkte etter at Sveits hadde sagt nei. På den andre siden av EØS-bordet, på EU siden har det skjedd store endringer. Før blekket ble tørt under EØS-avtalen hadde EU med sine da 12 land i 1991 blitt enige om en helt ny traktat, Maastrichttraktaten. Der dukket den felles valutaunionen opp, kravene til lav inflasjon, 3 %, lav offentlig gjeld, 60 % og lave budsjettunderskudd ,3%, omtalt som Maastricht-kriteriene. EF, de europeiske fellesskaper ble til EU, den europeiske unionen. En felles uten- og sikkerhetspolitikk skulle man også prøve å få til. Deretter trådte utvidelsen i kraft, fra 12 til 15 land. Så kom Amsterdam-traktaten med sin sysselsettingspolitikk, Nice -traktaten som skulle gi stemmerrett til 12 nye medlemsland og en mer effektiv beslutningsprosess. Det siste lyktes man ikke med.
Deretter ble det utvidelse først med 10 land så to til og EU ble plutselig 27 land. I denne prosessen havarerte arbeidet med en grunnlovslignende traktat gjennom folkeavstemninger i Frankrike , Nederland og Irland. Grunnloven gjenoppsto under det nye navnet Lisboa-traktaten og der er EU i dag. I mens kom finanskrisen som en flodbølge og vippet Island opp til forhandlingsbordet til EU for første gang i sin historie. I mellomtiden har EØS-avtalen ikke endret sg utover direktivveksten. Ingen av EUs mange traktater har blitt gjenspeilet i EØS-traktaten, ingen av endringene i EUs beslutningsstruktur har påvirket EØS-organene hvor kontakten mellom EU og bl.a. Norge finner sted.
Så hvorfor så mange bekymringer?
EØS-avtalen la opp til at norske eksperter kunne delta i lovforberedende arbeid før Kommisjonen fremmet et direktivforslag. Beslutningspåvirkning ble det kalt, men ikke beslutningsmedvirkning. Dette har skjedd i et hundretalls komiteer, men uten særskilte politiske instrukser hjemmefra. De politiske komplikasjonene oppstår i Norge først nesten alltid etter at forslaget er vedtatt i EUs ministerråd og Europaparlamentet og skal bli en del av norsk lovgivning. I den prosessen fram til vedtak i EU, er det ingen formelle mekanismer for at Norge skal kunne påvirke prosessen. Etter at forslaget er sluppet fra Kommisjonens side starter den politiske prosessen i EU og der har man ikke forutsatt en spesiell rolle for EØS-landene. Derimot sikret man seg gjennom den såkalte ”vetoretten” som ikke har noen vetoeffekt i forhold til EUs vedtak, men bare i forhold til de andre to EFTA/EØS partene. Det konkrete uttrykket er ”reservasjonsretten” som betyr for eksempel at man reserverer seg mot å innføre en spesiell EU-bestemmelse. Det har ennå ikke skjedd i EØS-komiteen, men dersom ett land hadde gjort det ville det hatt en vetoeffekt i forhold til de to øvrige. Som motaksjon kan EU i løpet av seks måneder vurdere om de vil sette deler av EØS-avtalen ut av funksjon. Hva det betyr er det heller ingen som vet, siden det aldri er forsøkt. Tettest på var da Kristelig Folkeparti og statsminister Bondevik ikke kunne akseptere et direktiv som sikret patent til liv. Det brøt muligens med den bibelske oppfatningen av hvem som har fortrinn til den type virksomhet. Problemet ble løst ved en intern i dissens i regjeringen vel vitende om at EØS-partiene Arbeiderpartiet og Høyre ville sikre flertall i Stortinget. I dagens situasjon er det kanskje postdirektivet som ligger tettest på en norsk reservasjon samt datalagringsdirektivet dersom Høyres verdikonservative fløy får flertall for sin personsvernstankegang. Men der er man ikke ennå.
Det er krevende, som det heter på Gahr Støre sitt språk, å ivareta norske interesser i EØS- sammenheng og sørge for at norske hensyn blir tatt med i beslutningene. Det har det vært i hele EØS-historien. Et bilde som av og til gis er at EØS-landene sitter nederst ved bordet og kommer med sine synspunkter etter at alle EU landene har sagt sitt. Plasseringen ved bordenden har ikke endret seg i løpet av disse årene, den eneste forskjellene er at bordet er blitt mye lengre.
Det er et uttrykk i politikken som sier at det du mener avhenger av hvor du sitter, eller mer direkte oversatt fra engelsk: Hvor du står, avhenger av hvor du sitter.
Den norske EU-delegasjonen i Brussel holder til 46 meter i luftlinje fra Europakommisjonens hovedkvarter Berleymont-bygningen som er litt høyere enn ”Norway House” hvor alle de norske EØS-diplomatene har sitt arbeid. De stirret seg lenge blind på den utsikten.
Når de ser ut av vinduet ser de Kommisjonen som sperrer for all annen utsikt. Det betyr i fysisk forstand at de ikke ser den noe større bygningen bak hvor Minsterrådssekretariatet holder til. Der møtes EUs ministere hver uke for å bestemme politikken. Ytterligere lenger ned i det som etter hvert kalles Europadistriktet i Brussel, ligger de Kafkalignende monsterbetongkonstruksjonene som rommer EUs eneste direkte folkevalgte organ EU-parlamentet. Ved hver eneste traktatendring har parlamentarikerne kommet seirende ut med mer makt i sine hender, enten de er foldet eller ikke.
Norge har først i de senere årene tatt et oppgjør med dette mentale sperrebildet av beslutningsprosessen ved å legge større vekt på hva som skjer i Europaparlamentet som utgjør et slags 2. kammer og en motvekt til Ministerrådet. Skal man påvirke Ministerrådet må man oppsøke EU-landenes hovedsteder for å snakke med de til en hver tid sittende regjeringer.
Det er denne glideflukten i EUs beslutningsprosess som Norge nå etter hvert har ”oppdaget”. Som en konsekvens av dette har Stortinget nylig opprettet et eget kontor i Brussel som skal følge Europaparlamentet mer på pulsen både når de møtes i Brussel til komitemøter og når de møtes til plenumsmøter i Strasbourg.
Endringene ved at EU får sin egen utenrikstjeneste innebærer at man møter mange av de samme personene på EU-siden som før, men i en armlengde fra Kommisjonen. Men norske myndigheter og politikerne må fortsatt holde kontakt med Kommisjonens fagdepartementer for å få informasjon og få gehør for norske synspunkter. Dette kan ikke gå filtrert gjennom en ny utenrikstjeneste. Den viktigste forskjellen mellom EØS-landene er at de skal følge reglene for det indre marked som EU vedtar. Det gjelder ikke for 3. land. Det skaper igjen fordeler og ulemper. Fordelen er at norske aktører ved å forholde seg til EØS-regelverket sikres lik behandling. Ulempen er at for eksempel russiske bedrifter slipper lettere unna fordi de nettopp ikke må følge et felles regelverk. Men de kan heller ikke komme inn på samme måten på det store EU-markedet nettopp av samme grunn. Man kan ikke både følge reglene og ikke gjøre det.
Hva skjer med Island?
Mange lurer også på ha som skjer med EØS-avtalen dersom Island går over. Politisk sett kan det sikkert reises mye usikkerhet omkring det faktum at EØS-avtalen i det store og det hele blir en avtale mellom EU og Norge selv om Liechtenstein forblir en liten alliert.
For det første har forhandlingene mellom Island og EU så vidt startet og det ser ikke ut til å bli en ”kvikk-fiks” som noen tror. Vi vil se høstfargene, kanskje også snøen neste år før vi ser konturen av et forhandlingsforslag. Forslaget skal helst også være anbefalt av den rød-grønne regjeringen hvor flere vil trekke hele søknaden. For Islands del vil forhandlingene dreie seg om tre ting: fisk, fisk og fisk. Hvis det ikke kommer en fiskeriløsning som de islandske rederi- og fiskebåteiere kan gå god for, vil det neppe svinge den islandske opinionen som er 60-70 prosent mot medlemskap. Saken skal ut til folkeavstemning og er det ett spørsmål som har stor sannsynlighet for å ende med nei i folkeavstemninger, er det spørsmål som har med EU å gjøre.
Men selv om det mot all formodning skulle bli et islandsk lite ja, vil EØS-avtalen bestå rent juridisk. Da Norge og Island sto alene igjen på EØS-perrongen endret man to viktige protokoller i EØS-avtalen, den om EFTA-domstolen og den om overvåkingsorganet, ESA. Dette var før Liechtenstein hatt sagt de ville være med. Disse protokollene sikrer en avtale selv bare med to medlemsland siden domsstolen og ESA skal bestå av tre personer for å unngå stemmelikhet ved viktige avgjørelser.
Den siste bekymrede innvendingen er hva skjer dersom EU skulle si opp EØS-avtalen?
Svaret er: hvorfor i all verden skulle de det? Den fungerer og det er sjelden noen store problemer. Norge betaler tre milliarder kroner i året for å ha den og selv om mange EU- land bare kjenner til finansieringsmekanismen i EØS, så vil de neppe ønske å si opp en del og som henger sammen med resten.
Det er heller ikke mange som tror at EU-kommisjonen vil rykke raskt fram til forhandlingsbordet for å starte forhandlinger om noe ”annet”. Sveits-avtalene tok mange år å forhandle fram og man forhandler fortsatt årlig. Det framstår ikke som noe tiltrekkende alternativ, sett med EU-øyne. Dessuten har de forhandlet medlemskap med Norge to ganger før med nei som resultat. Det framstår verken som politisk realistisk fra norsk side eller særlig attråverdig fra EU-siden.
Så konklusjonen blir ganske enkel: EU går videre, EØS består videre.
Og sånn vil det bli inntil man vil noe annet
Innlegg
