En Brussel-observasjon

Stemmegivningen under viser at det er mange norske sosialdemokrater i Brussel. Og det er jo fint. Da vel 44 prosent av EUs befolkning hadde avgitt stemme ved årets Europaparlaments valg, viste stemmegivningen at det ikke er riktig så mange sosialdemokrater i resten av Europa. Og det er jo, vel, litt rart. Nær alle vestlige økonomier har vært igjennom – og er stadig på vei igjennom – en av tidenes økonomikriser. Så hvorfor stemmes det da ikke i mer sosialdemokratisk retning?

Det er flere enn jeg som har prøvd å finne årsaksforklaringer. Tibor Dessewffy skriver for The European Council on Foreign Relations, at sosialdemokratiets suksess på 1990-tallet – kjent som den tredje veien – ikke er død. Jeg deler ikke Dessewffy´s virkelighetsoppfattning. Den tredje veien er steindød. Videre informeres vi om at det er mulig å hente inspirasjon av Obama´s valgseier, men at det ikke er noen modell. Der er jeg tilbøyelig til å gi sosiologen Dessewffy rett i, men det er jo komplett uinteressant. Andre kommentatorer mener at det er vridningen fra industriarbeidersamfunnet til tjenestesamfunnet som kan være årsaken til at man har vendt ryggen til sosialdemokratiet i Europa. Det virker bare absurd på meg. Den vridningen kom for lenge siden!

Hovedårsaken til at sosialdemokratiet sliter i Europa er retningen bevegelsen tok på starten av 1990-tallet, altså den overnevnte tredje veien. I England er denne retningen representert med Blair og Brown, og deres New Labour. Partiet vant valget i Storbritannia med en markedsliberalistisk økonomisk plattform, som skilte seg marginalt fra høyresidens (les; presis lik Demokratenes økonomiske politikk i USA) – og som igjen banet vei for dagens økonomiske Ragnarokk.

Gerhard Schröder førte en delvis sammenlignbar politikk i Tyskland, men likevel, han kan ikke gis skylden for at tyske SPD gjør det dårlig for tiden. Skyld kan derimot tilskrives partiets beslutning om å delta i ”den store koalisjonen”, bestående av SPD og Kristendemokratene. De store kompromissene som har vært nødvendige for å berge regjeringsmakt har naturligvis drevet velgere fra SPD til Die Linke. Åpenbart skulle SPD stått utenfor regjeringen og dermed markert mye tydeligere at en annen politikk er mulig.

Politikken ført av sosialdemokrater i begge disse landene har underminert det som skal være et relativt tydelig skille mellom en sosialdemokrat og en høyremann. Dette har igjen ført til at moderate sosialister, de progressive og de radikale har funnet andre partier – både ved nasjonale- og europeiske valg. Sosialisten og radikaleren har gått til ekvivalenten av SV eller Rødt, de progressive har kanskje gått til Venstre på nasjonalt plan, og muligens har Piratpartiet fått stemmen på europanivå.

Og Arbeideren kan ikke helt se forskjellen på høyre og venstre lenger.