Lisboamelodien

Lisboamelodien begynner å bli kjent i Brussel nå. Det gikk hakk i plata en stund, først sa Frankrike og Nederland nei til ratifisering (av forløperen til Lisboa-traktaten) i folkeavstemming, så sa irene nei takk til Lisboa-traktaten, og dernest truet to mer eller mindre grettne gubber i Sentral-Europa med å ikke signere traktaten.

Da Irland i sin andre folkeavstemming sa ja til å ratifisere Lisboa-traktaten 2. oktober i år, var det bare den tsjekkiske presidenten Václav Klaus, som ikke hadde undertegnet traktaten. Klaus omtales ofte som euroskeptiker og har lenge uttrykt skepsis til hvordan EU utvikler seg. Uansett, Klaus signerte traktaten 3. november, og den vil antageligvis tre i kraft allerede 1. desember 2009. Våre smått hyperaktive EU-formanskapsnaboer har ivret for akkurat dèt, og kanskje fokusert for lite på det kommende klimatoppmøtet i København. Men for all del, Sveriges formannskapsperiode kan ikke ha vært den letteste.

Status før Sverige tok over EU-formannskapet var at finanskrisens kritiske punkt antageligvis hadde passert, men brorparten av EU-statene var fortsatt i resesjon. Lisboa-traktaten var ikke ratifisert i en rekke land, og samkjøringen mellom EU-medlemmene i forkant av klimatoppmøtet i København var så vidt begynt. Bare det å lande Lisboa-traktaten måtte ha vært ett godt resultat for svenskene, å lande en god klimaløsning i København i tillegg vil være formidabelt. Og i så tilfelle har vi virkelig vært vitne til Svensk pragmatisme og koordinering på sitt aller beste.

Men dette er jo en digresjon. Hva er egentlig Lisboa-traktaten, hva vil den bety for EUs innbyggere og hva vil den bety for oss nordmenn? Det første spørsmålet er relativt lett å svare på, mens det antageligvis er umulig å svare fullgodt på de to siste i dag.

EUs tre pillarer, (1) den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, (2) politisamarbeid og strafferettslig samarbeid, samt (3) det Europeiske Felleskap blir slått sammen i ett rammeverk; den Europeiske Union. Videre vil stemmegivningen i Rådet bli modifisert, man vil gå bort fra enstemmighet i en del gitte tilfeller og heller ta i bruk et såkalt dobbelt kvalifisert flertall. Europaparlamentet vil også få større makt, ved at det blir gitt medbestemmelsesrett på flere områder. Lisboa-traktaten gjør EUs Charter for grunnleggende rettigheter juridisk bindene. Den nye traktaten skiller klart mellom hva som skal være EU sitt ansvarsområde, kalt kompetanse på EU-språk, hva som skal være delt kompetanse mellom EU og det nasjonale styringsnivå, samt hva som er eksklusivt forbeholdt det nasjonale styringsnivå. I media – både nasjonalt og internasjonalt – er det likevel opprettelsen av en egen president for Rådet og en egen høgkommissær med eget ansvarsområde for utenriks- og sikkerhetspolitikk, som har vakt størst oppmerksomhet. I tillegg vil det også opprettes en generalsekretær for Rådet. Det er kanskje ikke så unaturlig at de nye stillingene som president og høgkommissær får mye oppmerksomhet, det kan ofte være lettere å fokusere på personer i stedet for større strukturelle endringer.

I så måte er ikke jeg noe unntak (ikke Erik heller, se sak under). Det har blitt diskutert hva en president for Rådet egentlig skal gjøre. Skal vedkommende være en slags møteleder for Rådet, eller skal han, for det blir antageligvis en han – ingen kvinne er nevnt som mulig kandidat – være en gallionsfigur for EU? På torsdag ble det klart at Herman Van Rompuy blir Rådets president, og sannsynligvis blir Rompuy både møteleder og gallionsfigur, noe som igjen vil bety en svekking av Kommisjonens president, Jose Manuel Barroso. Og hva skal egentlig en høgkommissær (Catherine Ashton ble klar i denne stillingen på torsdag) fronte hvis presidenten for Rådet flyr rundt og er gallionsfigur? Noe er det nok mulig å finne i utenriks- og sikkerhetspolitikk porteføljen, så det blir muligens ikke et uoverkommelig problem. I tillegg vil det, midt i alt dette, også måtte komme på plass en arbeidsportefølje for Rådets generalsekretær. En ting er sikkert, det skal bli interessant å følge hvordan man velger å forme disse posisjonene.

Det er forøvrig interessant å observere at denne prosessen – prosessen med å definere innhold i nye offentlige verv – tradisjonelt har vært problematisk. I Polen, etter nesten 20 år med demokratiske valg, er ikke forholdet mellom president og statsminister endelig avklart. Lignende forhold finner vi i mange av de andre demokratiene som fulgte etter Sovjetunionens fall.

Så hva vil Lisboa-traktaten bety for Norge? Dette er det, som sagt, per nå vanskelig å svare nøyaktig på, og noe av årsaken til det kommer av overnevnte paragraf. Alle politiske systemer trenger tid for å sette sitt endelige preg på daglig gjøren og laden. Og i og med at EU er et politisk system som det ikke finnes maken til – i historisk forstand – er det vanskelig å lese seg til hva Lisboa-traktaten vil bety. Likevel, det finnes områder det går an å peke på, der traktaten vil kunne ha betydning for Norge.

Det har blitt hevdet at når pillarsystemet faller bort, kan det bli vanskeligere for Norge å vite hvor man har EU. Dette tror jeg ikke blir noe stort problem, da traktaten skiller tydelig, faktisk tydeligere enn tidligere, på hva som skal være overnasjonale, nasjonale eller delte kompetanser. Videre er det klart at ved innføringen av dobbelt kvalifisert flertall vil de store nasjonene kunne få mer makt i Rådet. Dette vil antageligvis føre til en styrkning av Rådet. Når det i tillegg er klart at Europaparlamentet får mer makt, vil Kommisjonens rolle minskes. Dette vil kunne gjøre EFTA sin oppgave vanskeligere, fordi det er i Kommisjonen Norge har relativt sett sterkest innflytelse i, av EU-organene. Videre er det mulig å lese Lisboa-traktaten som et steg på veien mot en Europeisk føderasjon, og hvis det viser seg å være korrekt, ja da vil det selvsagt ha stor betydning for Norge.