Lisboamelodien

Lisboamelodien begynner å bli kjent i Brussel nå. Det gikk hakk i plata en stund, først sa Frankrike og Nederland nei til ratifisering (av forløperen til Lisboa-traktaten) i folkeavstemming, så sa irene nei takk til Lisboa-traktaten, og dernest truet to mer eller mindre grettne gubber i Sentral-Europa med å ikke signere traktaten.

Da Irland i sin andre folkeavstemming sa ja til å ratifisere Lisboa-traktaten 2. oktober i år, var det bare den tsjekkiske presidenten Václav Klaus, som ikke hadde undertegnet traktaten. Klaus omtales ofte som euroskeptiker og har lenge uttrykt skepsis til hvordan EU utvikler seg. Uansett, Klaus signerte traktaten 3. november, og den vil antageligvis tre i kraft allerede 1. desember 2009. Våre smått hyperaktive EU-formanskapsnaboer har ivret for akkurat dèt, og kanskje fokusert for lite på det kommende klimatoppmøtet i København. Men for all del, Sveriges formannskapsperiode kan ikke ha vært den letteste.

Status før Sverige tok over EU-formannskapet var at finanskrisens kritiske punkt antageligvis hadde passert, men brorparten av EU-statene var fortsatt i resesjon. Lisboa-traktaten var ikke ratifisert i en rekke land, og samkjøringen mellom EU-medlemmene i forkant av klimatoppmøtet i København var så vidt begynt. Bare det å lande Lisboa-traktaten måtte ha vært ett godt resultat for svenskene, å lande en god klimaløsning i København i tillegg vil være formidabelt. Og i så tilfelle har vi virkelig vært vitne til Svensk pragmatisme og koordinering på sitt aller beste.

Men dette er jo en digresjon. Hva er egentlig Lisboa-traktaten, hva vil den bety for EUs innbyggere og hva vil den bety for oss nordmenn? Det første spørsmålet er relativt lett å svare på, mens det antageligvis er umulig å svare fullgodt på de to siste i dag.

EUs tre pillarer, (1) den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, (2) politisamarbeid og strafferettslig samarbeid, samt (3) det Europeiske Felleskap blir slått sammen i ett rammeverk; den Europeiske Union. Videre vil stemmegivningen i Rådet bli modifisert, man vil gå bort fra enstemmighet i en del gitte tilfeller og heller ta i bruk et såkalt dobbelt kvalifisert flertall. Europaparlamentet vil også få større makt, ved at det blir gitt medbestemmelsesrett på flere områder. Lisboa-traktaten gjør EUs Charter for grunnleggende rettigheter juridisk bindene. Den nye traktaten skiller klart mellom hva som skal være EU sitt ansvarsområde, kalt kompetanse på EU-språk, hva som skal være delt kompetanse mellom EU og det nasjonale styringsnivå, samt hva som er eksklusivt forbeholdt det nasjonale styringsnivå. I media – både nasjonalt og internasjonalt – er det likevel opprettelsen av en egen president for Rådet og en egen høgkommissær med eget ansvarsområde for utenriks- og sikkerhetspolitikk, som har vakt størst oppmerksomhet. I tillegg vil det også opprettes en generalsekretær for Rådet. Det er kanskje ikke så unaturlig at de nye stillingene som president og høgkommissær får mye oppmerksomhet, det kan ofte være lettere å fokusere på personer i stedet for større strukturelle endringer.

I så måte er ikke jeg noe unntak (ikke Erik heller, se sak under). Det har blitt diskutert hva en president for Rådet egentlig skal gjøre. Skal vedkommende være en slags møteleder for Rådet, eller skal han, for det blir antageligvis en han – ingen kvinne er nevnt som mulig kandidat – være en gallionsfigur for EU? På torsdag ble det klart at Herman Van Rompuy blir Rådets president, og sannsynligvis blir Rompuy både møteleder og gallionsfigur, noe som igjen vil bety en svekking av Kommisjonens president, Jose Manuel Barroso. Og hva skal egentlig en høgkommissær (Catherine Ashton ble klar i denne stillingen på torsdag) fronte hvis presidenten for Rådet flyr rundt og er gallionsfigur? Noe er det nok mulig å finne i utenriks- og sikkerhetspolitikk porteføljen, så det blir muligens ikke et uoverkommelig problem. I tillegg vil det, midt i alt dette, også måtte komme på plass en arbeidsportefølje for Rådets generalsekretær. En ting er sikkert, det skal bli interessant å følge hvordan man velger å forme disse posisjonene.

Det er forøvrig interessant å observere at denne prosessen – prosessen med å definere innhold i nye offentlige verv – tradisjonelt har vært problematisk. I Polen, etter nesten 20 år med demokratiske valg, er ikke forholdet mellom president og statsminister endelig avklart. Lignende forhold finner vi i mange av de andre demokratiene som fulgte etter Sovjetunionens fall.

Så hva vil Lisboa-traktaten bety for Norge? Dette er det, som sagt, per nå vanskelig å svare nøyaktig på, og noe av årsaken til det kommer av overnevnte paragraf. Alle politiske systemer trenger tid for å sette sitt endelige preg på daglig gjøren og laden. Og i og med at EU er et politisk system som det ikke finnes maken til – i historisk forstand – er det vanskelig å lese seg til hva Lisboa-traktaten vil bety. Likevel, det finnes områder det går an å peke på, der traktaten vil kunne ha betydning for Norge.

Det har blitt hevdet at når pillarsystemet faller bort, kan det bli vanskeligere for Norge å vite hvor man har EU. Dette tror jeg ikke blir noe stort problem, da traktaten skiller tydelig, faktisk tydeligere enn tidligere, på hva som skal være overnasjonale, nasjonale eller delte kompetanser. Videre er det klart at ved innføringen av dobbelt kvalifisert flertall vil de store nasjonene kunne få mer makt i Rådet. Dette vil antageligvis føre til en styrkning av Rådet. Når det i tillegg er klart at Europaparlamentet får mer makt, vil Kommisjonens rolle minskes. Dette vil kunne gjøre EFTA sin oppgave vanskeligere, fordi det er i Kommisjonen Norge har relativt sett sterkest innflytelse i, av EU-organene. Videre er det mulig å lese Lisboa-traktaten som et steg på veien mot en Europeisk føderasjon, og hvis det viser seg å være korrekt, ja da vil det selvsagt ha stor betydning for Norge.

Toppjobber i EU

Lisboatraktaten har nå passert sitt siste hinder ved at den tsjekkiske presidenten Vaclav Klaus signerte det tsjekkiske parlamentets ratifisering av traktaten. I norske miljøer er man usikre på hvordan Lisboatraktaten vil forandre Norges forhold til EU, men det som er sikkert er at Europaparlamentets makt vil fortsette å øke og at det kommer to nye toppstillinger i EU. De to stillingene som president for Det europeiske råd, også omtalt som EUs president, og en egen høyrepresentanten for utenriks- og sikkerhetspolitikken, ofte omtalt som EUs utenriksminister. Den siste vil også inneha et av visepresidentvervene i Kommisjonen.

Rykter om menn
Dette innebærer at det i Brussel for tiden er mye rykter om fordelingen av de nye toppjobbene i EU, I tillegg kommer oppnevnelse av den nye Kommisjonen.

Svenskene, som for tiden leder arbeidet i Det europeiske rådet har invitert EUs regjeringssjefer til et møte i Brussel i morgen den 19. november og håper at man skal klare å komme til en enighet om de to nye toppstillingene.

For tiden er Belgias sittende statsminister. Herman Van Rompuy den som hyppigst blir nevnt som favoritt til å bli EUs første permanente president, mens Storbritannias utenriksminister David Milibrand så ut til å være den europeiske venstresidens kandidat til den nye ”utenriksministerposten” i EU. Skal man tro hans egne utsagn så er han ikke kandidat, men dette er jo ikke en uvanlig taktikk å benytte for kandidater til denne typen stillinger.

For balansens forventes det at de to toppstillingene vil fordeles mellom kandidater med støtte i de to store partigruppene The European Peoples Party (EPP) og Party of European Socialists (PES).

Den skrikende mangelen med hele debatten er fraværet av kvinnelige kandidater.

Kvinnelige kandidater
Margot Wallström, svenskens eminente og dessverre avtroppende kommissær, har ledet an blant de som har påpekt denne mangelen både i denne debatten og i utpekingen av den nye Kommisjonen.

“It’s just a matter of believing that the right man in the right place can be a woman”

Margot Wallström, interviewed by La Oreja de Europa

I det siste har hun også fått støtte fra Kommisjonens gjenvalgte president Jose Manuel Barroso som har skrevet brev til EUs regjeringsledere og oppfordret dem til å foreslå minst en kandidat av hvert kjønn når de skal fremme sine kandidater til den kommende Kommisjonen for å hjelpe hans muligheter til å sette sammen en kjønnsbalansert kommisjon.

Dette ser dog ut til å ha møtt døve ører og nå har en gruppe aktive EU-bloggere tatt skjeen i egen hånd. De har opprettet en egen hjemmeside der de foreslår kvinnelige kandidater fra alle medlemslandene inkludert kandidater til de to toppstillingene.

Initiativet går under navnet Gender Balanced Commission og der går nå diskusjonen for fullt om de fremsatte navnene. De kan også følges på twitter og har egen fangruppe på Facebook som i løpet av meget kort tid har fått over 700 medlemmer.

Oppdatert 24.11
Så ble det altså Herman Van Rompy og Catherine Ashton som fikk de nye toppjobbene i EU. Les mer bl.a. hos den alltid eminente europabloggen.no

Dersom Norge var med?
Norge har en gang, i 1994, fått sitte rundt Kommisjonens bord. Torvald Soltenberg satt med fiskeriporteføljen frem til folkets nei i folkeavstemmingen samme høst.

La oss leke litt med tanke på at vi var medlemmer og skulle utpeke vår egen komisær og eventuelt også se etter norske kandidater til både utenriksministerposten og permanent leder av Europarådet. Hvem hadde du sett som norske kandidater?

Stem selv
Robert Schuman stiftelsen har laget en uhøytidlig avstemning på sin egen hjemmeside der du kan stemme på din kandidat blant de som hyppigst har vært nevnt de siste ukene. Stem her. Kanskje blir du overrasket over resultatet.

Fremdriftsrapport fra Kommisjonen om implementeringen av EUs forskningsprogram

EUs 7. rammeprogram (7RP) for forskning og teknologisk utvikling er verdens største forskningsprogram med over 50 milliarder Euro i potten. Programmet dekker perioden 2007-2013 og Norge deltar via EØS avtalen og gjennom vedtak i Stortinget.

Fremdriftsrapporten som nå foreligger dekker de to første årene av 7RP og her kan man blant annet lese at rundt 35.000 deltakere fra 136 land deltar i 7RP finansierte prosjekter til en verdi av 10 milliarder Euro. Videre kan man lese at ekspertene som vurderer søknader for Kommisjonen, de såkalte søknadsevaluatorene, er relativt begeistret for kvaliteten på den prosessen de deltar i og 95,5 prosent av disse svarer at evalueringsprosessen er like gode eller bedre enn deres erfaringer fra lignende prosesser på nasjonalt nivå.

Norsk deltakelse kommer også frem i rapporten. Her kan man lese at tallet på søknader med norsk deltakelse som ble innvilget støtte ble redusert fra 332 i 2007 til 221 i 2008. Dette må imidlertid sees i sammenheng med at det totale antallet søknader som ble innvilget støtte i 2008 nærmest ble halvert fra 2007. Norsk suksessrate i søknadsprosessen gikk derimot opp fra 22,6 prosent i 2007 til 23,8 prosent i 2008. Hele rapporten finner du her.

Norsk deltakelse i 7RP administreres av Forskningsrådet som hvert år gir ut en egen rapport som går i dybden på norsk deltakelse.